Kristian Bredenbeck

Gutten som ble grevlinglik

In Uncategorized on august 29, 2010 at 11:31 am

I natt drømte jeg om grevlinglik, harpuner, hockeykøller og en skummel borg. Jeg og noen andre folk sto ved inngangen til et gårdsrom da følgende skjedde: En bil kommer kjørende i full fart inn mot portrommet, mens en gutt på sykkel er på vei på full fart ut av portrommet. De er på kurs rett mot hverandre og et sammenstøt er uunngåelig. Gutten prøver å bremse og svinge unna, men da han innser at det er nytteløst, får han en fred over seg og smiler lykkelig før han smeller inn i frontruta på bilen og blir kastet over til baksiden av bilen.

Jeg roper at noen må ringe ambulanse, mens jeg løper bort til gutten. Med hjelp fra en annen, får vi lagt ham flatt ut på bakken (det var litt vanskelig, for han lå i en ganske krøllete stilling) og jeg prøver å få tatt pulsen på ham. Til min store skrekk, ser jeg plutselig at hodet ikke sitter fast til kroppen. En av de andre hadde dratt kroppen hans unna og sa: «Ser du? Hodet har falt av!» Sjokkert svarer jeg: «Da er han allerede død, da. Da er det jo ikke noe vits med ambulanse.»

Det var vel omtrent på dette tidspunktet at noen påpeker at liket av gutten har forvandlet seg til et grevlinglik. Panikkstemningen sprer seg: Vil noen tro på oss? Vil vi bli stemplet som gale hvis vi forteller sannheten? Et par av vitnene løper sin vei for å slippe å måtte uttale seg.

Inn i gårdsrommet kommer en gammel og skrotete ambulanse kjørende. Den rygger hit og dit og vi løper rundt og prøver å forhindre at den kjører over grevlingliket – det går så vidt. Ambulansen stopper og ut kommer en gjeng gangstahbarn som viser oss fingeren og er generellt uvennlige. En av dem plukker opp grevlingkroppen etter halen og begynner å slenge den rundt omkring. De andre barna spør hva problemet vårt er, hvorfor vi løper rundt i veien for bilen deres. Stemningen er amper, men det roer seg heldigvis og gutta forsvinner inn i blokka si.

Så kommer den ekte ambulansen. De andre som var til stede ved ulykken begynner å rope at de ikke vet noenting, at de var på Øyafestivalen da det skjedde. IT-Kjetil fra Westerdals har til og med skrevet ulykkestidspunktet med penn på festivalarmbåndet for å bevise at han var på Øya. Jeg står likevel på mitt og sier, noe panisk: «Dere kommer til å tro jeg er gal, men jeg skal fortelle alt i detalj – om dere så skal sperre meg inne for galskap!»

Dama som er sjef på ambulansen går sammen med meg til en islagt innsjø like ved. Hun vil at jeg skal få roet meg litt før jeg forteller hva som har skjedd. Vi setter oss ned ved vannkanten og jeg begynner å fortelle. Ute på isen går folk på skøyter, noen har hockeykølle, men rett inne ved land, der hvor vi sitter, står to litt skumle menn og later som om de ikke følger med på oss. Men vi vet godt at de følger med på oss. Han ene ligner litt på Ed Harris og har en bag hengende over skulderen.

De to skumlingene trekker seg sakte unna oss, men plutselig kaster Ed Harris bagen sin ned på bakken, drar opp glidelåsen og trekker ut et harpungevær. Han retter det mot meg, trekker av og harpunen borer seg gjennom brystet mitt og stikker så vidt ut på andre siden. Med et rykk, drar han meg mot seg, slenger meg inn i en bil (som plutselig sto der) hvor det sitter flere folk med harpun gjennom brystet.

Det neste som skjer er at alle harpunfangene heises opp på et stort platå på toppen av en diger og skummel borg. Hvordan vi heises opp? Vi dras opp med tau som er festet til harpunene som sitter fast i oss. Der oppe står slemmingsjefen selv, sammen med en liten fnisende dverg. Av en eller annen grunn husker jeg ikke hvordan slemmingsjefen så ut, men rundt her begynner drømmen å bli mindre detaljrik, så jeg var kanskje i ferd med å våkne.

Vi ble i hvert fall tvunget til å være slemmingens hær, og ettersom flere av fangene gikk på skøyter da de ble tatt, er store deler av hæren utstyrt med hockeykøller. Skumle fyrer.

På en eller annen måte får vi (den ufrivillige hæren) ordnet så borgen sprenges, og her er drømmens mest cinematiske del. I drømmen ser jeg alt fra et par hundre meters avstand: Den frigjorte hæren løper ut av borgen, noen rir på hester og borgen begynner å buldre. Steiner sprenges løs her og der og sakte men sikkert, øker eksplosjonene i både antall, størrelse og frekvens. Snart begynner borgen å sige sammen, før slemmingsjefen kommer fykende ut på en diger hest og hele borgen sprenger bak ham i en gedigen eksplosjon.

Når vi snur oss og ser tilbake på ruinene, ser vi at det har begynt å gro planter og masse gress på restene av borgen. Vi ser også at det har blitt bygget små fine hus og butikker. Borgen som en gang var ond og fæl, har nå blitt en liten og trivelig by.

Men … hvor ble det av slemmingsjefen?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: